Tangomusikken er mer enn bare akkompagnement til dansen; den er en levende fortelling, en følelsesladet reise gjennom tid og rom. Fra Buenos Aires» pulserende gater til verdens konsertscener og nattklubber har tangoen utviklet seg, men alltid beholdt sin sjel. Bli med på en oppdagelsesferd gjennom tangomusikkens rike historie, fra de tradisjonelle røttene til dagens moderne, elektroniske uttrykk.
Tangoens begynnelse
Tangoen ble født på slutten av 1800-tallet i havneområdene i Buenos Aires og Montevideo. Denne lidenskapelige musikken oppsto i et møte mellom ulike kulturer: europeiske immigranter, afrikanske slaver og lokale criollos. Musikalske tradisjoner som habanera, milonga og candombe smeltet sammen og skapte en unik sound. Denne tidlige tangoen, kjent som «Guardia Vieja» (den gamle garde), var rå og upolert, og speilet ofte livets harde realiteter i de fattige bydelene. Musikken ble ofte spilt på bordeller. Gitar, fløyte og fiolin var vanlige instrumenter, men det var bandoneon, et trekkspill-lignende instrument, som etter hvert skulle bli selve symbolet på tangoens lyd. Mer om denne tidlige perioden kan du lese på Wikipedia.
Tangoens gullalder
1920-tallet markerte tangoens internasjonale gjennombrudd. Filmstjernen Rudolph Valentino bidro til å gjøre dansen populær, og Paris ble et viktig senter for tango i Europa. Tangoen forflyttet seg fra de fattige kvarterene til de elegante salongene. Carlos Gardel steg frem som en superstjerne, og hans stemme løftet tangosangen til nye høyder. Han regnes av mange som tidenes største tangosanger. Samtidig endret orkesterledere som Roberto Firpo og Francisco Canaro instrumenteringen, og la til kontrabass for en dypere og mer markant lyd. Du kan lære mer om denne perioden på Store Norske Leksikon.
Orkestrenes storhetstid
Perioden fra 1930 til 1955 omtales som tangoens gullalder. Orquesta típica ble den dominerende tangoensembleformen, vanligvis bestående av to fioliner, to bandoneoner, piano og kontrabass. Denne besetningen kunne utvides med flere strykere og bandoneoner for å skape en fyldigere lyd. Store orkesterledere som Juan D’Arienzo («El Rey del Compás» – rytmens konge), Aníbal Troilo, Francisco Canaro, Osvaldo Pugliese og Carlos Di Sarli formet tangoens lydbilde i denne epoken. Hver av disse hadde sin unike stil, fra D’Arienzos drivende og insisterende rytme til Di Sarlis elegante og sofistikerte melodier. Gullalderen ebbet ut rundt 1955, mye på grunn av politiske omveltninger og endringer i sosiale dansevaner.
Musikalske veivisere for tangodansere
For de som ønsker å begynne å danse tango, er det lurt å starte med musikk som har en tydelig og definert rytme. Francisco Canaros orkester, spesielt albumet «La Melodia de Nuestro Adios», er et utmerket utgangspunkt. Miguel Calós musikk, som albumet «Yo Soy el Tango», anbefales også på det sterkeste. Begge disse orkestrene er kjent for sin klare takt, som ligger nær et gåtempo, noe som gjør det lettere for nybegynnere å identifisere og bevege seg til tangorytmen. Canaros musikk er ofte litt langsommere enn Calós, noe som gjør den ideell for de aller første trinnene. Flere tips finner du hos Tango Concepts.
Utforsk videre
Etter hvert som du blir mer komfortabel med rytmen, kan du utforske Carlos Di Sarlis instrumentale tangoer, for eksempel «Solo Tango: Instrumental Vol. 1». Dette albumet har en klar og enkel gåtakt som er perfekt for dans. For å lære deg D’Arienzos karakteristiske 2×4-rytme, kan du lytte til «El Rey del Compas». For Anibal Troilo er albumene «Instrumental» og «Troilo/Fiorentino» gode valg. Ricardo Tanturi med vokalist Alberto Castillo, spesielt albumet «Tanturi/Castillo», er også verdt å lytte til. Alfredo De Angelis kan fungere som en bro mellom Di Sarlis mykhet og Puglieses drama. Når det gjelder Pugliese, er albumet «Ausencia» et godt valg for å oppleve hans utvikling. Rodolfo Biagi, som var pianist i Juan D’Arienzos første orkester, videreførte D’Arienzos rytmiske stil, men la til sine egne distinkte elementer.
Tango Nuevo
På midten av 1900-tallet revolusjonerte Ástor Piazzolla tangomusikken. Han introduserte elementer fra jazz og klassisk musikk, og skapte det som ble kjent som Tango Nuevo. Piazzolla var en argentinsk komponist og bandoneonist, og han utvidet tangoens musikalske grenser. Han tok i bruk instrumenter som saksofon og elektrisk gitar, og utforsket nye harmoniske og melodiske strukturer. Dette var kontroversielt i starten, og mange tradisjonelle tangoentusiaster var skeptiske. Men Piazzollas musikk vant etter hvert stor anerkjennelse og fikk enorm innflytelse. Hans Quintento Nuevo Tango spilte en viktig rolle i sjangerens internasjonale suksess. Blant hans mest kjente verk er «Libertango» og «Adiós Nonino». Du kan lese mer om Tango Nuevo på Wikipedia.
Tango Nuevo i dansen
Tango Nuevo påvirket også tangodansen. Dansere som Gustavo Naveira, Fabian Salas og Mariano «Chicho» Frumboli utviklet en mer analytisk og improvisatorisk dansestil. De utforsket bevegelser utenfor den tradisjonelle aksen og oppmuntret til en friere bruk av kroppen. Likevel bygger denne stilen på de grunnleggende prinsippene for kommunikasjon og improvisasjon i paret. Mer informasjon om dette finner du hos Tango in Progress.
Elektrotango og Neotango
Siden slutten av 1990-tallet har elektrotango, også kjent som neotango, vokst frem som en populær undersjanger. Denne retningen blander tradisjonell tango med elektroniske elementer, fra subtile innslag til en mer dominerende elektronisk sound. Pionerer innen elektrotango inkluderer grupper som Gotan Project, som fusjonerte tango med elektronisk klubbmusikk. De brukte tradisjonelle tangoinstrumenter, men kombinerte det med repetitive rytmer og elektroniske lydlandskaper. Andre viktige artister er Tanghetto, Bajofondo, Electrocutango, Federico Aubele, Nuevo Tango Ensamble, Ensemble Montréal Tango, Narcotango (Carlos Libedinsky), Dure-mère, Rodrigo Favela, Pablo Ziegler og Otros Aires. Disse artistene har tiltrukket seg et nytt og yngre publikum til tangoen. Wikipedia har mer informasjon om flere av disse artistene.
Strukturen i tangomusikken
For dansere er det viktig å forstå strukturen i tangomusikken. Den består av fraser, rytmer og melodier, og har ofte en forutsigbar oppbygning, selv om improvisasjon også spiller en viktig rolle. Kjennskap til strukturen hjelper danserne med å koble seg til musikken og uttrykke seg gjennom dansen. En god innføring i dette finner du hos Ultimate Tango.
En tradisjon i stadig forandring
Tangomusikken er i konstant utvikling. Fra de klassiske orkestrene til dagens elektroniske eksperimenter, fortsetter tangoen å fornye seg og tilpasse seg nye musikalske trender. Denne evnen til å kombinere det tradisjonelle med det nyskapende er nøkkelen til tangoens fortsatte relevans og popularitet. Tangomusikken inspirerer, både på dansegulvet og i andre sammenhenger. Den er en samtale, en feiring av livet, og musikken er dens stemme. Utforskningen av tangoens undersjangere, som tango, vals og milonga, gir en dypere forståelse av denne rike musikalske tradisjonen. Du kan lese mer om dette hos Tango E14.
Oppsummering
Tangomusikken har gjennomgått en utrolig reise, fra enkle melodier i Buenos Aires» havnekvarter til komplekse komposisjoner og elektroniske fusjoner. Denne utviklingen viser tangoens evne til å tilpasse seg, fornye seg og fortsette å berøre mennesker over hele verden. Enten du foretrekker den klassiske tangoens eleganse, Piazzollas nyskapende Tango Nuevo, eller de moderne rytmene i elektrotango, finnes det en tangoverden å utforske for alle.
